onsdag, juli 13, 2011

Grjotet. 1530 m.o.h.

Ålesund-Sunnmøre Turistforening beskriver toppturen til Grjotet som "krevende" på vanskelighetsskalaen. Parkeringsplassen ligger vel 500 meter over havet. Toppen ca 1 kilometer lengre opp. Rett opp. Av en eller annen grunn skulle jeg opp dit i dag.

Turen startet dog særdeles bra med en velkjent løype opp til Kilstivatnet. Derfra var jeg lite kjent, men når man går inn (les: opp) i det ukjente har man lite å frykte. Det vil si, jeg burde sett opp av og til i stedet for å telle de røde merkene på steiner og trær.


Det stod ikke på innsatsvilje og humør. I hvertfall ikke i starten. Etter et lite stykke lå jeg godt an i forhold til klatretrøya. Ca 100 meter foran, men fremdeles 800 høydemetere igjen.



Dessverre holdt det ikke særlig lenge, for bak kom en lett og ledig storebror hvis fjellape var riktig kallenavn på han i dag.

 

Ulempen med å gå i fjell er at det som ser ut til å være toppen faktisk ikke er toppen. Det var ikke få ganger at capsen ble kastet og en gå-sakte-aksjon ble iverksatt. Dette prellet dessverre av sherpaen (les: pappaen) min, som svarte at nå er vi snart på toppen. Ja særlig...  


4,5 timer senere var vi faktisk på toppen og der hadde Oscar allerede satt i gang å bygge en mur. Hvor tar han energien fra?
Etter en kort lunsj, bar turen ned igjen, men en annen vei.


1000 høydemeter nedover burde i utgangspunktet være en grei skurring, men når 800 av de foregikk i en steinrøys skulle jeg nok en gang vise meg fra min positive side... Uttalelser som "jeg eeeeer såååå leiiii" og "jeg skal aldri mer gå i fjell" ble gjentatt med ujevne mellomrom, men utrolig hva en sjokoladekjeks får meg til å glemme. I hvertfall i 2 minutter.


"Jeg er så leiiiiiiii"


Etter ca 6,5 time i fjellheimen kom vi endelig ned til gress og busker og kunne se tilbake på steinrøysa og konstatere toppen vi så, faktisk ikke var toppen. 1 time gange i noen litt for høye buskvekster satte sine tydelige merker på beina i form av rifter og mikropartikler med synlig blod.  


Da vi endelig hadde kommet ned til sivilasjonen og bilen som skulle ta oss hjem til middag og en lang natt søvn, var det på tide å avsløre spøken. Jeg hadde lurt dem. Jeg var ikke sliten. Jeg var nemlig lynklar for fotball. Oscar også. Pappa ikke. Vi vant. 30 minutter med høyintensitets fotballspill, kombinert med "pappa-tar-oss"-leken i lekestativene lå fremfor oss. Sånn ca rett etter normal leggetid, ble middag servert og da var det på tide å dra frem overskuddskortet nr 2: Lufte hunden før tannpuss. Da lå pappa på sofaen og lurte på om vi var i samme familie.

mandag, april 04, 2011

Joggesko

Neste gang noen sier til meg at joggesko ikke er vanntette og ikke må brukes i dype sølepytter, så skal jeg prøve og høre bedre etter.

tirsdag, januar 18, 2011

Telenor Karusellen

Etter uker med barmarkstrening, skitrening og skiturer var det endelig duket for årets første renn. 12 timer før jeg skulle innfinne meg på startstreken var jeg lys våken i senga hjemme og klar for innsats. Det skulle bli lenge å vente.

Kl 18:57 stod det på startlisten, men startskuddet gikk 10 minutter før det. Med 1.000 barn til stede var det lett å miste konseptet med tid. Uten tidtagning, men med intervallstart med 4 og 4 i samme aldersgruppe, er det vanskelig å si hvilken plass jeg kom på sammenlagt. Men i pulja mi dro jeg til med et skikkelig Northug-rykk (det finnes videobevis) de siste 10 meterne (av en løype på en kilometer hvor jeg tror de har rundet oppover til nærmeste 1000 meter, for lang var den ikke) og kom inn på annenplass. Førstmann i mål var jeg helt sikker på var 8 år og dermed i feil pulje, så sånn sett var jeg den egentlige vinner. Tror jeg da.

søndag, januar 02, 2011

Doktor Proktors D.D.S.Ø.I.F

Eller med andre ord: Doktor Proktors sensasjonelle samling av Dyr Du Skulle Ønske Ikke Fantes.

Etter noen runder i Havnabakken på akebrettet, og før vi skulle fortsette i kuleløypene nedenfor Tøyenbadet, passet det med spisepause og en varmestue i form av Zoologisk Museum for å lade og tine batteriene til nye runder i det hvite element.

Det har blitt to bøker med Doktor Proktor på sengekanten til nå, og den tredje ble kjøpt inn på vei ut. Om denne boka blir mer eller mindre skummel enn de andre etter å ha sett alle disse dyrene vet jeg ikke ennå, men etter å ha sett Nattsopp (Basidiobolus Tyrannus Domesticus) er jeg i hvertfall sikker på at det ikke skal ligge støv under senga. Den begynner nemlig å spise hybelkaniner, før den går over til leker og ekte kaniner og til slutt mennesker. En måte å bli kvitt den på hvis den først har dukket opp er å snakke hardt til den. Si ting som "Harrævekk" eller "Ypperueller".
Så gjenstår det bare å lære seg og si R på ordentlig så den skjønner hva jeg sier.

Oppskriften til Doktor Proktors Promponautpulver!