Turen startet dog særdeles bra med en velkjent løype opp til Kilstivatnet. Derfra var jeg lite kjent, men når man går inn (les: opp) i det ukjente har man lite å frykte. Det vil si, jeg burde sett opp av og til i stedet for å telle de røde merkene på steiner og trær.
Det stod ikke på innsatsvilje og humør. I hvertfall ikke i starten. Etter et lite stykke lå jeg godt an i forhold til klatretrøya. Ca 100 meter foran, men fremdeles 800 høydemetere igjen.
Dessverre holdt det ikke særlig lenge, for bak kom en lett og ledig storebror hvis fjellape var riktig kallenavn på han i dag.
Ulempen med å gå i fjell er at det som ser ut til å være toppen faktisk ikke er toppen. Det var ikke få ganger at capsen ble kastet og en gå-sakte-aksjon ble iverksatt. Dette prellet dessverre av sherpaen (les: pappaen) min, som svarte at nå er vi snart på toppen. Ja særlig...
4,5 timer senere var vi faktisk på toppen og der hadde Oscar allerede satt i gang å bygge en mur. Hvor tar han energien fra?
Etter en kort lunsj, bar turen ned igjen, men en annen vei.
Etter en kort lunsj, bar turen ned igjen, men en annen vei.
1000 høydemeter nedover burde i utgangspunktet være en grei skurring, men når 800 av de foregikk i en steinrøys skulle jeg nok en gang vise meg fra min positive side... Uttalelser som "jeg eeeeer såååå leiiii" og "jeg skal aldri mer gå i fjell" ble gjentatt med ujevne mellomrom, men utrolig hva en sjokoladekjeks får meg til å glemme. I hvertfall i 2 minutter.
"Jeg er så leiiiiiiii"
Etter ca 6,5 time i fjellheimen kom vi endelig ned til gress og busker og kunne se tilbake på steinrøysa og konstatere toppen vi så, faktisk ikke var toppen. 1 time gange i noen litt for høye buskvekster satte sine tydelige merker på beina i form av rifter og mikropartikler med synlig blod.
Da vi endelig hadde kommet ned til sivilasjonen og bilen som skulle ta oss hjem til middag og en lang natt søvn, var det på tide å avsløre spøken. Jeg hadde lurt dem. Jeg var ikke sliten. Jeg var nemlig lynklar for fotball. Oscar også. Pappa ikke. Vi vant. 30 minutter med høyintensitets fotballspill, kombinert med "pappa-tar-oss"-leken i lekestativene lå fremfor oss. Sånn ca rett etter normal leggetid, ble middag servert og da var det på tide å dra frem overskuddskortet nr 2: Lufte hunden før tannpuss. Da lå pappa på sofaen og lurte på om vi var i samme familie.